Dag 23: Begravelse

Omtrend midt i skoledagen ble jeg og Hilde ropt på av sjefen selv. En dame i skolestyret har gått bort, og vi to skulle være med på begravelse. Det var så vidt vi fikk si ifra til de andre før vi ble tullet inn i hver vår kanga og satt på skolebussen sammen med 6. og 7. klasse samt noen av lærerne. Vel fremme ble vi geiledet inn i en bakgård hvor det allerede var masse folk. Det virket ikke som om det var noe system i stolenes plassering, folk satt overalt og i alle retninger, så det var vanskelig å forestille seg hva som skulle skje. Vi ble plassert rett foran et bord, som viste seg å være en matstasjon.Alle tok seg mat og spiste, med hendene så klart. De neste to timene (eller så) var fylt med en blanding av allsang og hysteriske gråteanfall. Det var flere sterke og emosjonelle øyeblikk som gjorde at jeg måtte holde igjen tårene flere ganger.

Plutselig reiste alle seg og stilte seg i en kø, vi skulle forbi kista og ta farvel før vi dro til kirken. Vi forberedte oss på åpen kiste for sikkerhetsskyld, men den så lukket ut fra fotenden, som var veien vi kom fra. Det viste seg at den ikke var helt lukket likevel, men hadde en åpen luke slik at man kunne se ansiktet, noe som gav meg en liten støkk.

Når alle hadde kommet seg til kirka startet en tre timer lang seremoni der, noe som er ganske så lenge når alt foregår på et ukjent språk (nærmere sagt Swahili). Vi fikk i det minste med oss at stemningen her var mye lettere. Det virket som de snakket om hvordan hun har det i himmelen ettersom Hilde fikk med seg en setning om at hun spilte fotball der, og folk klappet og lo. Det kunne nesten virke som om minnestunden og det triste kom først, og starten på å tenke positivt og fremover under seremonien i kirka. Det var en lang og litt tøff dag, men er likevel glad vi fikk muligheten til å overvære en viktig tradisjon her i Tanzania.